Sko med borrelås
Jeg er stor. Blant de største i barnehagen.
Men der går jeg ikke lenger. For etter ferien er jeg skolestarter.
Jeg kan skrive navnet mitt og hvor gammel jeg er.
Jeg klarer ofte å sitte helt stille, til og med når det kribler i kroppen og jeg vil kile Jenny i nakken.
Og jeg øver på å knyte skolissene. «Blir det for vanskelig kan vi kjøpe sko med borrelås», sier mamma.
Man skulle hatt borrelås for alt.
Av og til gleder jeg meg til å begynne på skolen.
Til å få ny skolesekk og pennal fylt med blyanter og viskelær.
Til å treffe læreren min, som de voksne sier at jeg kommer til å like.
Til å lære masse, som de voksne sier at jeg kommer til å gjøre.
Til å få nye venner, som de voksne sier at jeg vil få.
Tenk om de tar feil da?
Borrelås hjelper ikke hvis jeg står alene i skolegården?
Den kan ikke trøste når jeg er lei meg.
Eller forstå når jeg blir sint.
Eller trygge meg når jeg er redd.
Eller tåle meg når jeg er rampete.
Nå er jeg blant de største. Etter sommeren er jeg blant de aller minste.
Vil noen se meg da?
Kjære foreldre til skolestarter.
Før sommerferien hadde jeg en samtale med en klok og spent skolestarter. Han ønsket seg borrelås for alt. For en deilig tanke. Som mamma selv skulle jeg gjerne ha gitt ham det. Klart vi vil beskytte barna våre. Vi vil jo helst at livet bare skal føles trygt. Samtidig vet vi at vekst og karakterbygging skjer utenfor den berømte komfortsonen. At vi tåler å stå i det som også kan vekke ubehag og engstelse. Så lenge det er i passe dose. Og så lenge vi står på et trygt fundament.
Hva er passelig borrelås for en skolestarter?
Nå skal du slippe barnet ditt ut i skolegården, inn i klasserommet, i gymsalen, på skoletoalettet uten deg. Heldigvis er det en sannhet med modifikasjoner. Han går ikke helt uten deg. For den tryggheten du har gitt han til nå, hver dag og i tiden fremover vil han ta med seg inn dit. Inn i nye rom, nye møter og nye relasjoner. De ubehagelige følelsene hun vil kjenne på og som kan virke skremmende, trenger ikke nødvendigvis å bli for overveldende. Hun skal lære at disse følelsene er signaler på noe viktig. Og vi mennesker har en iboende evne til å tåle også de vonde følelsene. Til å tåle at sommerfuglene i magen kan kjennes som flaksende flaggermus. Klart det er en ekkel følelse. Valider denne følelsen sammen med barnet ditt. Sett ord på det hun kanskje ikke selv klarer å uttrykke. At det som vekker vonde følelser vil vi helst bare unngå. Selvsagt vil hun også det.
Det er lett for oss voksne å bli følelsesunnvikende når barnet kjenner motstand i kroppen; «Ikke vær redd, dette går bra!» Noen ganger er det kanskje akkurat det barnet ditt trenger å høre. Andre ganger vil disse ordene kun øke motstanden i barnet. For barnet trengte en forbindelse til deg. Han trengte kanskje mest empati for det som føltes vanskelig. Disse små, store menneskene trenger kloke voksne rundt seg som ser dem. Som skiller barnets ønsker fra behov. Og som ser barnets atferd også som signal på noe viktig. Kanskje vi trenger å minne oss selv på at barnets hjerne er i full utvikling, at tanker og følelser kan være vanskelig for dem å skille, at de trenger erfaring for å forstå at alle valg kan få en konsekvens. De har jo så vidt begynt å lukte på dette livet, mens vi voksne er travelt opptatt med å oppdra dem til å innfri samfunnets krav og forventninger.
Dersom de skal tåle kravene som blir satt må barnet være trygg på at hun blir tatt i mot også når hun er trist, sint, redd eller rampete. At skoledagen er på en trygg base. Og at hun kommer hjem til en trygg havn. Og mens de øver, og øver og øver på dette livet kan det være supert å bruke sko med borrelås.
God skolestart!
Beste hilsen fra Linn Holm Flander
Par- og familieterapeut i EKTE
